Masker må og skal brukes til enhver tid spesielt på offentlige
kommunikasjon formidlere feks trikk, tog og taxi. Bedre kjent som de
tre T’er. Også buss da, bybane og bil. De tre B’er. På med maske. Dekke til snørr og barter. Alle typer substanser fra nesegrevet går rett i duken som omgir ansiktet fra øre til øre. Alt for å beskytte omgivelsene fra dine over aktive basseluskers ønske om å utvandre fra ditt ansikt til et annet ansikt med utsiktene til en om mulig bedre tilværelse og boforhold.
Tilværelsen til den tidligere stue gardina, nå omgjort til profesjonell ansiktsmaske, er kritisk etter en runde på super’n. Køståing fra parkeringsplassen, inn gjennom døra, vaske hender tre på alt for store plastikk hansker med trange fingre spasere rundt i butikken skyvende på ei handlevogn med varer mens folk titter skeptisk rundt på deg og andre handlende. Hvem er den smittede mon tro, ja for det er sikkert en dausjuk en her inne blant oss litt småredde kurvbærende trillevogn dyttende butikk kunder. Er det han med det lyse håret som burde være klippet for uker siden, sikkert nok det er det. Ikke bruker han maske heller. Bare det er mistenksomt. Snodig type i grunn.
Bak den hjemmelagde maska er forholdene nå under en hver kritikk. Det var kan hende ikke en god ide å lage maske av det tjukkeste stoffet, brette det dobbelt og fore med slikt tørkepapir som får små lam til å gråte av glede.
Gummistrikkene rundt ørerota gnager. Mulig det ville vært en bedre løsning å bruke vanlig bomullstråd. Bestemors gamle røde sylte strikker var faktisk ubehagelig stramme fikk ørene til å stå ut i fra kroppen som på elefanten Dumbo.
Dessuten renner svetten hår ligger klamt mot en panne uten lugg der et reverserende hårrot feste har gitt etter for en tiltagende hogst i det før så vekst villige mørkebrune håret. Det drypper svette ned i øynene. Å holde hendene vekk mens saltvannet trenger inn i øyekroken blir en stadig større kraft anstrengelse. Hold hende borte fra ansiktet du har plast hansker på. Ikke opp i ansiktet med labbene hører du!
Å høre på seg sjøl å gjøre som en tenker blir litt som å gå foran med et godt eksempel.
Jeg viser hvordan ting og tang skal gjøres. Sånn og slik. Og i hvert fall ikke slik og sånn. Når jeg skjønner at alle har tatt meldinga og er klar for å bruke sine nyervervede kunnskaper i en verden åpenbart i sterkt behov for gode nye eksempler av akkurat mitt kaliber kjenner jeg glede. Også gjør jeg selvsagt ikke slik jeg råder andre om.
Det er jo derfor rådene er så gode. Jeg gjør aldri hva jeg råder andre til. Skulle ta seg ut. Da ble vi jo klin like hele gjengen. Nei, gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør, er mitt motto. Det lærte jeg fra faren min. Og han gjorde akkurat det han ville når han ville. Det fikk han lov til.
Så jeg hører ikke på meg selv. En rask sveip over pannebrasken med venstre arm avslører at den svette underarmen ikke oppnår noe annet enn å blande svette fra en kroppsdel med en annen. Innimellom er jo det skikkelig hyggelig med svette, men som oftest best når et annet menneske er involvert samtidig.
Øynene renner over av fukt. Fra et sted inne i hodet siver noe ut av nesa. En svettemix fra arm og panne drypper og renner. Nedover. Ned i den forbanna gardina. Med blomstrete mønster. Kaffe latte fargede gardiner med små pene blomster i rødrosa med grønn aktige blader lettvint spred rundt om så fint ut i sammen med stue vinduet. I gjenskinnet fra det blankpussede stålet ved kjøttdisken ser jeg bilde av meg selv. En svett fyr med ei dyvåt fille dekorert over mesteparten av ansiktet. Hadde noen møtt meg kledd slik i halvmørke for seks måneder siden hadde jeg blitt slått rett ned anmeldt arrestert og putta på glattcelle.
Deler av en blomst er synlig rundt et sted der det må være et nesebor. Det ser mest ut som det har vært en indre blødning synlig igjennom papir og gardin stoff. Litt grøn snott har funnet veien ut nederst på maska. Nei det er nok bare litt bladverk fra den pokkers blomsten.
Heldigvis er køen i kassa kort. Maska har jeg måtte dra ned så den nå dekker munnen og adamseple. Luft trekker jeg med stort velvære igjennom blottede nesebor. Herlig. Betale. Komme seg ut i friluft uten stirrende blikk. Med venstre hånd vrenger jeg en gjennomvåt gummihanske med hull i av høyre hånd. Med langfingeren dytter jeg den brukte hansken inn i håndflaten på venstre hanske kledde hånd. Den nylig frigjorte høyre langfingeren stikkes inn under venstre hånds gummi hanske som så også vrenges over høyre hansken. De virus befengte gummi relikviene holdes på behørlig avstand fra kroppen ved hjelp av en intelligent klype manøver gjennomført med tommel og langfinger på høyre hånd. Litt har man jo lært etter timevis med Corona undervisning i beste sendetid på tv.
Plasthansker og ansikts bind ligger strødd rundt omkring utenfor butikken. De kassene som er satt ut for å ta i mot de livsfarlige virus befengte hanskene er smekk fulle.
At det er vind ut hjelper ikke noe særlig på svineriet som flagrer lettvint videre i luften. Hva nå. Skal jeg ta de hanskene med meg hjem tenker jeg mens jeg med en hanske fri venstre hånd løsner bestemors røde gummistrikk fra øret. Det var deilig å frigjøre de opphengte plagede ørene frisk luft trekkes inn over åpne lepper mens jeg kan kjenne litt snørr smak på tunga.
Så står jeg der da, med et par handleposer på bakken. Med virusbefengte gummihansker i en hånd og ei ufyselig snørr og svette beriket gardinmaske i den andre.
Jeg må bli kvitt djevelskapen på et vis tenker jeg mens venstre beinet tråkker plass oppe i en stor pappeske på bakken. Haugen med gufne hansker blir mindre under foten og jeg slipper mine hansker og gardin svineriet oppi esken.
Med to handleposer i hånden krysser jeg parkeringsplassen på vei hjem mens jeg lurer på hvordan jeg skal desinfisere beinet jeg brukte oppi esken med det rare i. Kanskje jeg må amputere. Enda bra jeg har en kompis som har et trebein å låne bort. Jeg får ringe ham...
(publisert med tillatelse fra Spaniaportalen)
